Kommisjonen foreslo 9. september en ny forordning for offentlige anskaffelser, som vil være relevant også for Norge.
Offentlige anskaffelser står for omtrent 15 % av BNP i EU (og nærmere 18 % i Norge, ifølge Direktoratet for forvaltning og økonomistyring, DFØ), og en modernisering av regelverket på EU-nivå er ventet å spare inn omtrent 650 millioner euro årlig, hvorav 570 millioner er anslått til å være kostnader for leverandørene i form av administrative kostnader knyttet til regelverket og dermed rundt 80 millioner euro årlig for offentlige innkjøpere. Disse anslagene er ikke medregnet EØS-EFTA-landene.
Det er viktig å merke seg at det her dreier seg om en forordning, som vil ha direkte virkning og tre i kraft på identisk måte i alle EU-land, og ikke et direktiv, som kan implementeres mer individuelt i alle medlemslandene. Formålet med dette er blant annet å sikre identiske regler i hele det indre markedet. Forordningen vil, dersom den vedtas i denne formen, erstatte tre eksisterende direktiver fra 2014. Den er, naturlig nok, merket som EØS-relevant, og vil dermed omfatte Norge (så fort den er tatt inn i EØS-avtalen).
Noen nøkkelelementer ved forslaget er:
(1) enklere og tydeligere regler, blant annet ved at den foreslåtte forordningen erstatter tre separate direktiver;
(2) en felles plattform for offentlige anskaffelser i EU, som skal gjøre det lettere å tilby tjenester til offentlig sektor på tvers av landegrenser;
(3) en standardmetode for tilbudsvurdering basert på best kvalitet per pris (dvs. ikke bare best pris), med et kvalitetsbegrep som også omfatter klima og miljø, innovasjon, sikkerhet, motstandskraft, og endelig «europeisk preferanse», jf. følgende avsnitt; og
(4) økt vekt på sikkerhet og strategisk autonomi mer generelt, hvor elementer som sensitiv informasjon, diversifiserte forsyningskjeder, cybersikkerhet og kriseberedskap tas med i betraktningen.
Europeisk preferanse og Norges plass
Når det gjelder såkalt «europeisk preferanse» dreier dette seg kort fortalt om at varer og tjenester fra «Europa» skal foretrekkes fremfor ditto fra utenfor Europa «for å forsvare Unionens strategiske interesser» (forslaget, s. 6). Fra et norsk ståsted er dette åpenbart et viktig poeng: Er vi innenfor eller utenfor?
Generelt kan vi si, så langt, at vi ser ut til å være mest innenfor, da eksklusjonskriteriene nok er utformet fremfor alt å ramme Kina. Disse dreier seg blant annet om deltakelse i WTO-avtalen om offentlige innkjøp (GPA), hvor Norge deltar, samt relevante frihandelsavtaler med EU, eksplisitt inkludert EØS-avtalen. Detaljene i dette utbroderes i kapittel fem i forslaget.
Imidlertid kan det finnes sektorspesifikke unntak: Industrial Accelerator Act, forslaget til ny industrilov (også en forordning) for EU, som fortsatt er under utvikling, vil trolig ha strengere regler for hvilke varer eller tjenester som kan regnes som «europeiske», og disse sektorspesifikke lovene vil ha forrang fremfor den større forordningen for offentlige anskaffelser. Det er uvisst om eller når IAA vil tas inn i EØS-avtalen; vi kan dog fastslå at Net Zero Industry Act, som IAA bygger videre på og delvis reviderer, p.t. ennå ikke er tatt inn i EØS-avtalen, trass i åpenbar EØS-relevans.
Kommisjonens forslag kan leses på deres nettsider. Medlemsstatene i Rådet og EU-Parlamentet skal nå ta stilling til forslaget, og man regner med et vedtak i fjerde kvartal 2027.
Om oss 
